hvordan

Hvordan kunne du .... ? / How could you ?

When I was a puppy I entertained you with my antics and made you laugh. You called me your child and despite a number of chewed shoes and a couple of murdered throw pillows, I became your best friend. Whenever I was "bad," you'd shake your finger at me and ask "How could you?" - but then you'd relent and roll me over for a bellyrub.

My housetraining took a little longer than expected, because you were terribly busy, but we worked on that together. I remember those nights of nuzzling you in bed, listening to your confidences and secret dreams, and I believed that life could not be any more perfect. We went for long walks and runs in the park, car rides, stops for ice cream (I only got the cone because "ice cream is bad for dogs," you said), and I took long naps in the sun waiting for you to come home at the end of the day.

Gradually, you began spending more time at work and on your career, and more time searching for a human mate. I waited for you patiently, comforted you through heartbreaks and disappointments, never chided you about bad decisions, and romped with glee at your homecomings, and when you fell in love.

She, now your wife, is not a "dog person" - still I welcomed her into our home, tried to show her affection, and obeyed her. I was happy because you were happy. Then the human babies came along and I shared your excitement. I was fascinated by their pinkness, how they smelled, and I wanted to mother them, too. Only she and you worried that I might hurt them, and I spent most of my time banished to another room, or to a dog crate. Oh, how I wanted to love them, but I became a "prisoner of love."

As they began to grow, I became their friend. They clung to my fur and pulled themselves up on wobbly legs, poked fingers in my eyes, investigated my ears and gave me kisses on my nose. I loved everything about them, especially their touch - because your touch was now so infrequent - and I would have defended them with my life if need be.

I would sneak into their beds and listen to their worries and secret dreams. Together we waited for the sound of your car in the driveway. There had been a time, when others asked you if you had a dog, that you produced a photo of me from your wallet and told them stories about me. These past few years, you just answered "yes" and changed the subject. I had gone from being your dog to "just a dog," and you resented every expenditure on my behalf.

Now you have a new career opportunity in another city and you and they will be moving to an apartment that does not allow pets. You've made the right decision for your "family," but there was a time when I was your only family.

I was excited about the car ride until we arrived at the animal shelter. It smelled of dogs and cats, of fear, of hopelessness. You filled out the paperwork and said "I know you will find a good home for her." They shrugged and gave you a pained look. They understand the realities facing a middle-aged dog or cat, even one with "papers."

You had to pry your son's fingers loose from my collar as he screamed "No, Daddy! Please don't let them take my dog!" And I worried for him and what lessons you had just taught him about friendship and loyalty, about love and responsibility, and about respect for all life. You gave me a goodbye pat on the head, avoided my eyes, and politely refused to take my collar and leash with you. You had a deadline to meet and now I have one, too.

After you left, the two nice ladies said you probably knew about your upcoming move months ago and made no attempt to find me another good home. They shook their heads and asked "How could you?"

They are as attentive to us here in the shelter as their busy schedules allow. They feed us, of course, but I lost my appetite days ago. At first, whenever anyone passed my pen, I rushed to the front, hoping it was you - that you had changed your mind - that this was all a bad dream...or I hoped it would at least be someone who cared, anyone who might save me. When I realized I could not compete with the frolicking for attention of happy puppies, oblivious to their own fate, I retreated to a far corner and waited.

I heard her footsteps as she came for me at the end of the day and I padded along the aisle after her to a separate room. A blissfully quiet room. She placed me on the table, rubbed my ears and told me not to worry. My heart pounded in anticipation of what was to come, but there was also a sense of relief. The prisoner of love had run out of days. As is my nature, I was more concerned about her. The burden which she bears weighs heavily on her and I know that, the same way I knew your every mood.

She gently placed a tourniquet around my foreleg as a tear ran down her cheek. I licked her hand in the same way I used to comfort you so many years ago. She expertly slid the hypodermic needle into my vein. As I felt the sting and the cool liquid coursing through my body, I lay down sleepily, looked into her kind eyes and murmured "How could you?"

Perhaps because she understood my dogspeak, she said "I'm so sorry." She hugged me and hurriedly explained it was her job to make sure I went to a better place, where I wouldn't be ignored or abused or abandoned, or have to fend for myself - a place of love and light so very different from this earthly place. With my last bit of energy, I tried to convey to her with a thump of my tail that my "How could you?" was not meant for her. It was you, My Beloved Master, I was thinking of. I will think of you and wait for you forever.

May everyone in your life continue to show you so much loyalty.

*********************************************************

Av Jim Willis, 2002

Da jeg var valp, underholdt jeg deg med mine festligheter og fikk deg til å le.
Du sa jeg var ungen din, og til tross for alle skoene jeg tygde i stykker,
og alle de totalt ødelagte putene, ble jeg din aller beste venn.
Når jeg var "dum" hund, pekte du på meg med fingeren og spurte "Hvordan kunne du?"
- men så smeltet du, og la meg på rygg og lekte og koste med meg.
Det tok lengre tid en ventet til å bli hustrenet, fordi du alltid hadde så
mye å gjøre, men vi klarte det til slutt. Jeg husker nettene når jeg lå tett inntil
deg og hørte hvordan du snorket, hørte din rolige pust og dine hemmelige drømmer,
og jeg tenkte at livet kan ikke bli mer perfekt enn dette.

Vi gikk lange turer i parken, kjørte lange bilturer og stoppet for å kjøpe is
(jeg fikk bare kjeksen for "is er ikke bra for hunder" sa du), jeg tok lange
middagslurer i solen mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten av dagen.

Etter hvert brukte du mer og mer tid på arbeidet, du ville satse
på din karriere, og du la mye tid i å lete etter en menneskevenn.
Jeg ventet tålmodig, trøstet deg i kjærlighetssorgen, og alle dine skuffelser.
Klaget aldri på dine dårlige avgjørelser. Nei jeg logret med halen og
viste deg glede når du kom hjem, og jeg ble lykkelig for din skyld når du ble forelsket.
Hun, som nå er din kone, er ikke noe “hundemenneske”, men allikevel ønsket
jeg henne velkommen til hjemmet vårt. Viste henne tillit og var lydig.

Jeg var lykkelig fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebarnene, og jeg delte din glede og lykke over det.
Jeg var fascinert over de små fingrene, hvordan de luktet, og jeg ville
passe på dem også. Det var bare det at hun og du var urolige for at
jeg skulle skade dem, så jeg tilbrakte mer og mer tid forvist til
et annet rom, eller et hundebur.

Åhh, som jeg ville elske barna dine, men jeg ble ”Fange i Kjærligheten”
Da de ble eldre ble jeg vennen deres. De hang i pelsen min da de forsøkte
å stå på egne ben, stakk fingrene sine i øynene mine, undersøkte ørene
mine og kysset meg på snuten. Jeg elsket alt som hadde med dem og deres
berøring å gjøre. Du koste med meg mer og mer sjeldent,
men jeg ville forsvare dine barn med mitt liv om det var nødvendig.

Jeg snek meg ned i sengene deres om natten, og hørte deres urolige
pust og hemmelige drømmer, og sammen ventet vi på lyden av bilen din i innkjørselen.
Før, når noen spurte deg om hunden din, viste du stolt frem bildet av meg,
som du hadde i lommeboken din, og du fortalte gjerne historier om meg.
I de siste årene svare du bare ”Ja” og bytter samtaleemne.
Jeg har gått fra og være din hund til bare en hund,
og du unngår alle kostnader som har med meg og gjøre.

Nå har du en ny mulighet i din karriere i en annen by,
så du og de skal flytte til en leilighet hvor det ikke er tillatt med husdyr.
Du har tatt den rette beslutning for din familie,
men det var en tid da jeg var din eneste familie.

Jeg var kjempeglad for bilturen (akkurat som starten på vårt forhold),
helt til vi kom frem til kennelen. Det luktet hund og katt, redsel og håpløshet.
Du skrev under på et papir og sa: ”Jeg vet dere vil finne et godt hjem til henne.
”De ristet på hodet og ga deg et anstrengt blikk. De visste at for en middelaldrende hund,
selv med papirene i orden, var det nesten umulig.

Du var stiv og anstrengt, rykket din sønns hender fra min
pels mens han skrek: ”Nei pappa!!! Vær så snill, ikke la dem ta hunden min!!!”
Og du ble urolig for ham, og hvilken grusom erfaring du nettopp
hadde gitt ham, angående lojalitet, vennskap og respekt for liv!
Du ga meg et lett klapp på hodet, unngikk å se meg i øynene.

Du avslo høflig å få med deg mitt halsbånd og lenke.
Du hadde en tid du måtte passe, og nå har jeg også det.
Da du hadde gått sa de snille jentene at du sikkert hadde visst i
lang tid at jeg måtte omplasseres, og at du kunne brukt tiden til
å finne et godt hjem til meg. De ristet på sine hoder og sa: ”Hvordan kunne du?”

De er så snille mot oss som deres travle tid tillater.
De mater oss, naturligvis, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.
I begynnelsen når noen passerte mitt bur, kilte det i magen og jeg tenkte
og håpet at alt dette bare var en vond drøm og at du kom tilbake for å hente meg hjem igjen.
Ellers så håpet jeg at det var noen som skulle bry
seg og noen som kunne redde meg.

Da jeg forsto at jeg ikke klarte å ta opp konkurransen med de små søte valpene,
gav jeg opp og satte meg i et hjørne og ventet….
Jeg hørte fottrinn i korridoren, da hun kom til meg på slutten av dagen,
og jeg fulgte lydig med henne gjennom korridoren til et annet rom.
Et ubehagelig stille og tomt rom.
Hun satte meg på et bord og koste med ørene mine og sa til
meg at jeg ikke måtte være redd.

Hjerte mitt dunket av forventning og spenning for hva som skulle skje,
men det var også en følelse av lettelse. ”Fange av Kjærligheten” var nå gått mot slutten.
Jeg var også urolig for henne, slik er jeg bare av natur.
Byrden veide tungt for henne, og det kjente jeg til, på samme
måte som jeg kjente til alle dine sindstemninger.
Forsiktig bandt hun et bånd rundt mine frampoter, samtidig som tårene begynte
å renne nedover kinnene hennes. Jeg slikket hennes hånd på samme måte
som jeg pleide å trøste deg for mange år siden.

Dyktig stakk hun nålen inn i mine årer. Når jeg kjente stikket
og den kalde væsken for gjennom min kropp, la jeg meg trett ned,
så inn i hennes vennlige øyne og mumlet: ”Hvordan kunne du?”
Kanskje forsto hun mitt hundespråk for hun sa ”Jeg er så lei meg”.
Hun holdt rundt meg og forklarte at det var hennes jobb å se
til at jeg kom til en bedre verden, der jeg aldri mer skulle bli
ignorert, slått, overgitt eller behøve å forsvare meg selv –
en plass med kjærlighet og lys, så veldig annerledes
en denne plassen på jorden.

Og med den siste lille kraften jeg hadde, forsøkte jeg å vise
henne ved å logre med halen at mitt ”Hvordan kunne du?” ikke var rettet mot henne.
Det var deg, min elskede eier, jeg tenkte på. Jeg glemmer deg
aldri og kommer til å vente på deg i all evighet.
Måtte alle i ditt liv forsette å vise deg så mye lojalitet.

*********************************************************

I looked at all the caged animals in the shelter...the cast-offs of human society.
I saw in their eyes love and hope, fear and dread, sadness and betrayal.
And I was angry.
"God," I said, "this is terrible! Why don't you do something?"
God was silent for a moment and then He spoke softly.
"I have done something," He replied.
"I created You."

Home